tenkepause.no

- filosofisk praksis

Moral i en gudløs verden

I Dostojevskijs roman Brødrene Karamazov hevder en av brødrene, den intellektuelle Ivan, at dersom Gud er død, ja da er alt tillatt! Med andre ord: Moralen avhenger av en guddommelig verdensorden.

Er det virkelig slik? Noen synes å mene det. Ikke minst de religiøse blant oss. Og de ser sin Gudstro styrket nettopp ved dette moralske argumentet, for om ikke alle er enige om Guds nødvendighet er jo alle enige om moralens. Alle frykter jo verdimessig kaos, og hvis Gud er garantisten for en moralsk orden, ja da bør vi jo ikke hengi oss til ateisme og postmodernisme og alt dette gudløse.

Men la oss se nærmere på forestillingen. Den synes nemlig å hvile i et problematisk premiss, nemlig at moral handler om å etterleve visse absolutte normer - og ikke nok med det, men at selve etterlevelsen beror på en absolutt dommer. Det hele synes å hvile i en "legalistisk modell" av moralen. Og vitner dypest sett om et forferdende syn på menneskets evne til moralsk atferd. For hvis mennesket bare opptrer moralsk dersom en straffende eller frelsende Gud dømmer handlingen i lys av en ubetvilelig norm, ja, da står det dårlig til med menneskets moralske natur. For er ikke en moralsk person nettopp en person som ut fra sin natur lar være å gjøre noe galt - uavhengig av straff eller belønning?

Men det er mer, og det gjelder selve godhetens metafysiske status.

I Platons dialog Euthyphro spør Sokrates om det er slik at gudene velger det gode fordi det er godt eller om det gode er godt fordi gudene velger det.

I det første tilfellet er det gode primært og uavhengig i forhold til Gud. I det andre tilfellet kan i prinsippet hva som helst bli godt - og det blir jo absurd, da kan også tortur være godt.

Det synes altså som om vi må sette godheten som suveren i forhold til Gud hvis vi skal unngå et absurd begrep om godhet. Dette er kanskje det sterkeste argumentet mot å hevde at Gud er nødvendig for moralen.

Men om Gud logisk sett er unødvendig for godheten, hvor kommer da godheten fra? Og er det mulig å etablere en felles moral i en postmoderne verden uten absolutter? Jeg er ikke den første som spør, allerede Sokrates etiske prosjekt kan ses i lys av slike problemstillinger. Men spørsmålet må stadig besvares - på ny, hos hver enkelt, ellers vil vår etiske forvirring og moralens ufravikelighet kunne lede oss mot nye absolutter - og det vil vi vel ikke?
philosophy