tenkepause.no

Det er umulig å trekke et skarpt skille mellom filosofisk praksis og psykoterapi. Til det er mangfoldet for stort - på begge sider. Men litt karikert kan vi si følgende: Psykoterapi er en samlebetegnelse på de former for klinisk praksis som teoretisk har sitt utgangspunkt i fag som psykologi og psykiatri.

Psykologien og psykiatrien fikk sin faglige identitet i løpet av 1800-tallet under sterk innflytelse fra den naturvitenskapelige tenkemåten som var rådende på denne tiden. Særlig kom den medisinske fagtradisjonen til å øve stor innflytelse. Dermed fikk naturvitenskapen generelt og den medisinske tenkemåten spesielt stor betydning for utformingen av det menneskebildet som store deler av psykoterapien bygger på og forvalter.

En psykoterapeut går ofte inn i rollen som en «behandler». Formålet med samtalen forstås som å «behandle» den «behandlingstrengende» ved hjelp av en spesiell innsikt i mennesket psyke. I filosofisk praksis er vi kritiske til en slik behandlermodell - av flere grunner. For det første tror vi ikke noen kan være eksperter på menneskets sjelsliv. Dernest tror vi ikke alt som er ubehagelig skal «behandles» vekk. Sjelelig ubehag er ikke nødvendigvis «sykt», «unormalt» eller «dysfunksjonelt».

Psykologisk forskning har som siktemål å formulere allmenngyldig kunnskap om mennesket. En psykoterapeut er en som anvender denne kunnskapen i kliniske samtaler. I filosofisk praksis er ikke utgangspunktet en bestemt teori om mennesket. Vi betrakter mennesket som vesentlig ubestemmelig. Mennesket kan ikke reduseres til biologi, sosiologi, psykologi eller andre objektive forhold. Mennesket er frihet, i kraft av vår evne til å forholde oss til alt som sies om oss. Slik er vi med å skape og omskape oss selv og den verden vi lever i. I filosofisk praksis er det dette frie og fortolkende mennesket vi henvender oss til og ønsker å få i tale. Oppsummert kan vi si: I filosofisk praksis er vi ikke opptatt av mekanismer, men av mening og meningsdannelse.

I filosofisk praksis er det et ideal å slippe frem gjestens unike stemme og ikke fortolke det uttrykte som symptomer på noe bakenforliggende, undertrykt eller fortidig. Fokus ligger på det uttrykte, her og nå.

En filosofisk praktiker er ikke ekspert på ditt liv, det er det du som er. I kraft av sin filosofiske skolering besitter den filosofiske praktikeren imidlertid et repertoar av perspektiver som kan vise seg nyttige og verdifulle for din tenkning. I filosofien har man tenkt grundig, dyptloddende og systematisk omkring den menneskelige tilværelsen i over 2500 år. Den filosofiske praktikeren vil være varsom med å presentere en filosofisk teori eller et perspektiv som en sannhet du bør adoptere. Filosofens innspill er aldri mer enn mulige perspektiver du kan ta til deg - eller la være.

I tradisjonell psykoterapi er det tradisjonelt forbudt for terapeuten å komme med personlige innspill. I filosofisk praksis tenker vi derimot at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig "å vise ansikt". Vi kaller det deling når filosofen - i samråd med gjesten - forteller om noe selvopplevd eller noe man har hørt/lest som kan kaste lys over gjestens bestilling. Deling kan nære det dialogiske ved samtalen.